søndag 26. juni 2011
Betraktninger fra Jegtvolden
Vi hadde et flott prosjektmøte på Jegtvolden i Nord-Trøndelag den 7.-8.juni 2011. Her kan du lese en fin oppsummering av møtet og noen morsomme refleksjoner. Se http://torhaugnes.wordpress.com/2011/06/09/snarfilm-og-e-nsb/
onsdag 22. juni 2011
Om engelske begreper
Av: Line Kolås, HiNT
Når vi jobber med IKT og læring strør vi om oss med engelske begreper, som web 2.0, screencast, podcasts, tutorials og smartboards. Lærerkolleger som ikke har terminologien inne, sliter med å henge med. Jeg lurer på om noen har gode norske oversettelser, f.eks på begrepet "screencast"?
mandag 20. juni 2011
Etter Jegtvolden
Av: Calle Dons, HiST
I et innlegg på Jegtvolden nevnte jeg tre stikkord som det kanskje kunne være nyttig å ta en titt på i forhold til kategorisering, analyse og evaluering av Snarfilm. Disse stikkordene var didaktikk, semiotikk og sjanger. Geir har utfordret meg til å skrive litt om dette og her kommer noen momenter som kanskje kan danne utgangspunkt for det videre arbeid.
Didaktikk
På Jegtvolden jobbet vi mye med temaene innhold og form. Siden film i dette prosjektet skal brukes i en læringssammenheng, trenger vi også å drøfte både form og innhold i en større kontekst, og her kommer de didaktiske refleksjonene inn. Nå er det ikke slik at didaktiske perspektiver er fraværende i dette prosjektet. I søknaden vises det til de didaktiske prinsipper som har forkortelsen MAKVIS. Disse brukes imidlertid som en begrunnelse for film som en alternativ læringsressurs. For å kunne ha et mer distinkt didaktisk perspektiv på analyse og vurdering av den enkelte Snarfilm kan det være nyttig å knytte den didaktiske refleksjonen til kategorier som: mål – innhold – rammefaktorer – læreforutsetninger – arbeidsformer – evaluering. (Bjørndal/Lieberg)
Semiotikk
Å lage snarfilm handler om å kommunisere gjennom kombinasjoner av semiotiske ressurser, dvs ulike meningsbærende tegn. Det dreier seg om å vekke interesse og engasjement med framstillingsformer som anvender bilder, film, animasjon og ulike former for lyd og grafisk design. Tale, bilder, grafikk, film, animasjon og lyd er modaliteter eller framstillingsformer som kan settes sammen og danne meningsbærende uttrykk. Det å utvikle Snarfilm som multimodal presentasjonsform handler blant annet om å kunne organisere disse framstillingsformene og skape meningsfulle tekster der hvert element er en betydningsfull del av denne helheten. Gunther Kress(2003) hevder at arbeid med multimodale tekster må utvides til å innbefatte begrepet. Design, det vil si bruk av og kombinasjon av semiotiske ressurser i alle typer modaliteter, Hva passer best å formidle ved hjelp av muntlig tale? Vil andre lydeffekter forsterke eller utdype meningsinnholdet? Hvilken funksjon skal bilde, bevegelse og animasjon ha?
Modalitet er ifølge Kress både materiell form og kulturskapt organiseringsmåte. Eksempelvis er skriftspråket hensiktsmessig å bruke når en skal framstille tid eller årsaksforhold. Muntlig tale foregår temporalt, det vil si ordene følger sekvensielt etter hverandre, men talen har også elementer som kan appellere til følelser. Kroppsspråk, stemmeleie, trykk, tonelag, pauser etc. er trekk ved talespråket som effektivt kan benyttes for å begeistre, overtale, true etc. Romlige forhold, derimot, lar seg best representere med andre modaliteter. Det samme gjelder farger og lys. Ulike modaliteter har altså muligheter og begrensninger som delvis har sammenheng med deres materialitet, og delvis er kulturelt, sosialt og historisk betinget (hva har det vært vanlig å gjøre før med denne typen materiell). Jewitt og Kress (2003) omtaler dette som modal affordans.
Et annet trekk ved multimodal framstilling er funksjonell spesialisering. Man foretar valg i forhold til hvilke modaliteter som er best egnet til å representerer ulike sider av det meningsinnholdet man ønsker å framstille og organiserer dem på en måte som skaper helhet og sammenheng: Hva kan sies ved hjelp av et bilde, hva kan uttrykkes ved hjelp av skrift og kan man kanskje bruke musikk for å få fram en spesiell effekt? Hvordan vil publikum oppfatte meningsinnholdet? Bør man legge inn spesielle effekter for å nå et bestemt publikum?
Dersom enkelte modaliteter er tillagt særlig stor vekt i en framstilling, snakker vi om funksjonell tyngde. Er framstillingen spesielt rettet mot ”novisen,” vil kanskje bilder dominere, mens i en avansert akademiske sammenheng vil ofte skriftspråket ha forrang framfor andre modaliteter.
Sjanger
Sjangere er kulturelle uttrykksformer for kommunikasjon med et sterkt og nokså varig normsett for ulike uttrykk. Samtidig må sjangrer sees i en kommunikativ sammenheng, de inngår i en sosial og kulturell kontekst og de endrer seg over tid. Sjangere er også deler av et system, ikke som isolerte enkeltsjangere. Vår tide er preget av sjangerblanding , begreper som Remediering (Bolter) og Remix er uttrykk for dette.
Sjangre har bestemte funksjoner i forhold til ulike uttrykksformer. De gir mønster for hvordan vi kan skape og tolke uttrykk. Gir hjelp til sammenheng og mening. Samtdidig er de tolkningsrammer, eller tolkningsbriller, endrer vi dem, endrer vi også innholdet i budskapet.
Grovt sett skiller vi mellom narrative sjangrer og sakprosasjangre. Lyrikk, epikk og drama er eksmpler på Narrative sjangere. De er gjerne bygget opp rundt en fiktiv virkelighet, og kan ikke kontrolleres . Sannhetsverdien er knyttet til troverdighet, utykkets evne til å skape innlevelse og overbevise. Rapporter, dokumentarer gjerne knyttet til faktaopplysninger er eksempler på sakprosasjangrer. De baserer seg på dokumenterte virkelighetsbesrivelser og kan kontrolleres.
Sakprosauttrykk kan med utgangspunkt i språkfunksjon og uttrykkets formål deles inn i tre grupper:
Dette var altså en kort gjennomgang av tre sikkord jeg tror kan være nyttig å ha i bagasjen for det videre arbeid med prosjektet Snarfilm. Har du innspill eller tanker til praktisk anvendelse, så legg gjerne igjen en kommentar.
I et innlegg på Jegtvolden nevnte jeg tre stikkord som det kanskje kunne være nyttig å ta en titt på i forhold til kategorisering, analyse og evaluering av Snarfilm. Disse stikkordene var didaktikk, semiotikk og sjanger. Geir har utfordret meg til å skrive litt om dette og her kommer noen momenter som kanskje kan danne utgangspunkt for det videre arbeid.
Didaktikk
På Jegtvolden jobbet vi mye med temaene innhold og form. Siden film i dette prosjektet skal brukes i en læringssammenheng, trenger vi også å drøfte både form og innhold i en større kontekst, og her kommer de didaktiske refleksjonene inn. Nå er det ikke slik at didaktiske perspektiver er fraværende i dette prosjektet. I søknaden vises det til de didaktiske prinsipper som har forkortelsen MAKVIS. Disse brukes imidlertid som en begrunnelse for film som en alternativ læringsressurs. For å kunne ha et mer distinkt didaktisk perspektiv på analyse og vurdering av den enkelte Snarfilm kan det være nyttig å knytte den didaktiske refleksjonen til kategorier som: mål – innhold – rammefaktorer – læreforutsetninger – arbeidsformer – evaluering. (Bjørndal/Lieberg)
Semiotikk
Å lage snarfilm handler om å kommunisere gjennom kombinasjoner av semiotiske ressurser, dvs ulike meningsbærende tegn. Det dreier seg om å vekke interesse og engasjement med framstillingsformer som anvender bilder, film, animasjon og ulike former for lyd og grafisk design. Tale, bilder, grafikk, film, animasjon og lyd er modaliteter eller framstillingsformer som kan settes sammen og danne meningsbærende uttrykk. Det å utvikle Snarfilm som multimodal presentasjonsform handler blant annet om å kunne organisere disse framstillingsformene og skape meningsfulle tekster der hvert element er en betydningsfull del av denne helheten. Gunther Kress(2003) hevder at arbeid med multimodale tekster må utvides til å innbefatte begrepet. Design, det vil si bruk av og kombinasjon av semiotiske ressurser i alle typer modaliteter, Hva passer best å formidle ved hjelp av muntlig tale? Vil andre lydeffekter forsterke eller utdype meningsinnholdet? Hvilken funksjon skal bilde, bevegelse og animasjon ha?
Modalitet er ifølge Kress både materiell form og kulturskapt organiseringsmåte. Eksempelvis er skriftspråket hensiktsmessig å bruke når en skal framstille tid eller årsaksforhold. Muntlig tale foregår temporalt, det vil si ordene følger sekvensielt etter hverandre, men talen har også elementer som kan appellere til følelser. Kroppsspråk, stemmeleie, trykk, tonelag, pauser etc. er trekk ved talespråket som effektivt kan benyttes for å begeistre, overtale, true etc. Romlige forhold, derimot, lar seg best representere med andre modaliteter. Det samme gjelder farger og lys. Ulike modaliteter har altså muligheter og begrensninger som delvis har sammenheng med deres materialitet, og delvis er kulturelt, sosialt og historisk betinget (hva har det vært vanlig å gjøre før med denne typen materiell). Jewitt og Kress (2003) omtaler dette som modal affordans.
Et annet trekk ved multimodal framstilling er funksjonell spesialisering. Man foretar valg i forhold til hvilke modaliteter som er best egnet til å representerer ulike sider av det meningsinnholdet man ønsker å framstille og organiserer dem på en måte som skaper helhet og sammenheng: Hva kan sies ved hjelp av et bilde, hva kan uttrykkes ved hjelp av skrift og kan man kanskje bruke musikk for å få fram en spesiell effekt? Hvordan vil publikum oppfatte meningsinnholdet? Bør man legge inn spesielle effekter for å nå et bestemt publikum?
Dersom enkelte modaliteter er tillagt særlig stor vekt i en framstilling, snakker vi om funksjonell tyngde. Er framstillingen spesielt rettet mot ”novisen,” vil kanskje bilder dominere, mens i en avansert akademiske sammenheng vil ofte skriftspråket ha forrang framfor andre modaliteter.
Sjanger
Sjangere er kulturelle uttrykksformer for kommunikasjon med et sterkt og nokså varig normsett for ulike uttrykk. Samtidig må sjangrer sees i en kommunikativ sammenheng, de inngår i en sosial og kulturell kontekst og de endrer seg over tid. Sjangere er også deler av et system, ikke som isolerte enkeltsjangere. Vår tide er preget av sjangerblanding , begreper som Remediering (Bolter) og Remix er uttrykk for dette.
Sjangre har bestemte funksjoner i forhold til ulike uttrykksformer. De gir mønster for hvordan vi kan skape og tolke uttrykk. Gir hjelp til sammenheng og mening. Samtdidig er de tolkningsrammer, eller tolkningsbriller, endrer vi dem, endrer vi også innholdet i budskapet.
Grovt sett skiller vi mellom narrative sjangrer og sakprosasjangre. Lyrikk, epikk og drama er eksmpler på Narrative sjangere. De er gjerne bygget opp rundt en fiktiv virkelighet, og kan ikke kontrolleres . Sannhetsverdien er knyttet til troverdighet, utykkets evne til å skape innlevelse og overbevise. Rapporter, dokumentarer gjerne knyttet til faktaopplysninger er eksempler på sakprosasjangrer. De baserer seg på dokumenterte virkelighetsbesrivelser og kan kontrolleres.
Sakprosauttrykk kan med utgangspunkt i språkfunksjon og uttrykkets formål deles inn i tre grupper:
- Referensielle, eksempelvis beskrivelse av fenomener, diskusjoner og drøftinger
- Appellative, eksempelvis reklame
- Ekspressive, eksempvis dagboknotat, stemningsbilde eller andre personlig pregede uttrykk.
Dette var altså en kort gjennomgang av tre sikkord jeg tror kan være nyttig å ha i bagasjen for det videre arbeid med prosjektet Snarfilm. Har du innspill eller tanker til praktisk anvendelse, så legg gjerne igjen en kommentar.
torsdag 16. juni 2011
Snarfilm - form eller innhold?
Av: Geir Maribu, HiST
Nylig hadde vi et prosjektseminar der vi diskuterte hvilken type filmer vi ser for oss brukt læringsaktivitetene. Vi snakker altså om filmer brukt i en pedagogisk kontekst. Da skjedde det noe som både overrasket oss og som var en vekker for oss. Det kunne nemlig virke som form var viktigere enn innhold.
På seminaret snakket vi om forskjellige typer av filmer og forskjellige faser i læringsaktivitetene der en gitt type film kan brukes. Det var selvsagt stor enighet om at filmene skulle være raske å lage og de skulle være korte og at de skal kunne lages av læreren selv. Dette er jo selve grunnkonseptet i prosjektet vårt.
Vi så litt på en del filmer vi selv hadde laget og prøvde å komme fram til en del kriterier for hvordan en god film være. Filmen må raskt komme til saken. Det må ikke være slik at filmen står helt "stille" de første 30 sekundene. Framdriften må være god, dvs ikke snakke for sakte og ikke gjenta for mye. Dette er ting vi ennå ikke er gode nok på, men vi er bevisst dette og vi tror at gjennom erfaring vil vi bli bedre på dette.
Det ble også sterkt poengtert at målet/hensikten med filmen må være tydelig helt fra starten av og hvordan den er tenkt brukt i en konkret læringsaktivitet.
Neste aktivitet på seminaret var presentasjon av produksjonslinje for film, formater, publisering etc. Forslag til hvordan vi skulle gjøre tingene ble lagt fram og skulle diskuteres, og vi skulle så ta avgjørelser. De ansvarlige for denne sesjonen hadde vært særs kreative og naturlig nok brukt film for å formidle budskapet.
Men nå skjedde det noe merkelig. Etter at en av filmene var ferdig avspilt så gikk diskusjonen rett på formen til filmen og ikke innholdet. Vi var altså ikke ferdig med diskusjonen i den forrige sesjonen. Nå skal det også sies at denne filmen brøt en del med de prinsippene for god film som vi hadde diskutert tidligere.
Men hvorfor skjedde dette? Skulle ikke vi som var inne i dette prosjektet kunne ta til oss dette budskapet uavhengig av form? Satt vi der og ergret oss over hvor stillestående denne filmen var og gikk dermed glipp av innholdet.
Ville vi gjort det samme dersom det hadde vært en monoton presentasjon med lysark? Sannsynligvis ikke siden vi er så vant med denne og at vi omtrentligen vet hvordan disse arter seg. Det vi sammenligner med er andre lysarkpresentasjoner som vanligvis også er ganske kjedelige.
Blir det anderledes med film? Hva er sammenligningsgrunnlaget der? Sammenligner vi med det som vises på TV eller med filmer laget av profesjonelle? Sannsynligvis gjør vi det, og det var nok det som skjedde her også. Vi så for oss hvordan dette kunne vært presentert dersom vi hadde hatt mengder av ressurser og tid. Men den som laget filmen skulle jo lage en snarfilm, og vi kritiserte den fordi formen ikke var god nok. Det var urettferdig i denne konteksten. Men opplevde vi noe viktig her som vi må forholde oss til i prosjektet?
Gravde vi vår egen grav og falt i den med en gang? Når vi som selv skal lage snarfilmer ikke greier å fri oss fra å kritisere formen - hva da med alle de andre, dvs studenter kollegaer etc? Sannsynligvis vil de være mye kjappere ute med å slakte filmene våre dersom de er dårlige.
Har denne hendelsen lært oss noe? Ja, jeg tror det. Vi må være pinlig nøyaktige med å klargjøre målene for filmen og presisere at den kun fungerer innenfor en viss kontekst. I tillegg kan vi benytte oss av noen formtekniske grep som å komme raskt i gang med levende bilde, snakke høyt og relativt raskt (iallfall ikke langsomt), stille spørsmål i filmen da dette gir variasjon og rytme, bruke humor i noen grad, vise engasjement og interesse for den som ser på, henvende oss direkte etc. Dette er ting vi må prøve ut, erfare og diskutere med hverandre.
Vi står fortsatt ved den opprinnelige idéen som er å lage små korte filmer som skal brukes direkte inn i læringsaktivitetene. Vi vet nå at det må være av en viss minimumskvalitet og at filmene må ha en hensikt eller en oppgave. Da vil studentene se etter innhold i filmene og ikke så mye på formen.
Stemmer det at formen er mye viktigere når det gjelder bruk av film/videosnutter i læringsaktivitetene enn når det f.eks. dreier seg om en forelesning? Hvorfor er det eventuelt slik? Betyr det at idéen med snarfilm er dødfødt?
PS: Normalt burde jeg laget en film i stedet for å lage tekst, men du forstår meg sikkert hvorfor jeg ikke tok sjansen på det nå.
Nylig hadde vi et prosjektseminar der vi diskuterte hvilken type filmer vi ser for oss brukt læringsaktivitetene. Vi snakker altså om filmer brukt i en pedagogisk kontekst. Da skjedde det noe som både overrasket oss og som var en vekker for oss. Det kunne nemlig virke som form var viktigere enn innhold.
På seminaret snakket vi om forskjellige typer av filmer og forskjellige faser i læringsaktivitetene der en gitt type film kan brukes. Det var selvsagt stor enighet om at filmene skulle være raske å lage og de skulle være korte og at de skal kunne lages av læreren selv. Dette er jo selve grunnkonseptet i prosjektet vårt.
Vi så litt på en del filmer vi selv hadde laget og prøvde å komme fram til en del kriterier for hvordan en god film være. Filmen må raskt komme til saken. Det må ikke være slik at filmen står helt "stille" de første 30 sekundene. Framdriften må være god, dvs ikke snakke for sakte og ikke gjenta for mye. Dette er ting vi ennå ikke er gode nok på, men vi er bevisst dette og vi tror at gjennom erfaring vil vi bli bedre på dette.
Det ble også sterkt poengtert at målet/hensikten med filmen må være tydelig helt fra starten av og hvordan den er tenkt brukt i en konkret læringsaktivitet.
Neste aktivitet på seminaret var presentasjon av produksjonslinje for film, formater, publisering etc. Forslag til hvordan vi skulle gjøre tingene ble lagt fram og skulle diskuteres, og vi skulle så ta avgjørelser. De ansvarlige for denne sesjonen hadde vært særs kreative og naturlig nok brukt film for å formidle budskapet.
Men nå skjedde det noe merkelig. Etter at en av filmene var ferdig avspilt så gikk diskusjonen rett på formen til filmen og ikke innholdet. Vi var altså ikke ferdig med diskusjonen i den forrige sesjonen. Nå skal det også sies at denne filmen brøt en del med de prinsippene for god film som vi hadde diskutert tidligere.
Men hvorfor skjedde dette? Skulle ikke vi som var inne i dette prosjektet kunne ta til oss dette budskapet uavhengig av form? Satt vi der og ergret oss over hvor stillestående denne filmen var og gikk dermed glipp av innholdet.
Ville vi gjort det samme dersom det hadde vært en monoton presentasjon med lysark? Sannsynligvis ikke siden vi er så vant med denne og at vi omtrentligen vet hvordan disse arter seg. Det vi sammenligner med er andre lysarkpresentasjoner som vanligvis også er ganske kjedelige.
Blir det anderledes med film? Hva er sammenligningsgrunnlaget der? Sammenligner vi med det som vises på TV eller med filmer laget av profesjonelle? Sannsynligvis gjør vi det, og det var nok det som skjedde her også. Vi så for oss hvordan dette kunne vært presentert dersom vi hadde hatt mengder av ressurser og tid. Men den som laget filmen skulle jo lage en snarfilm, og vi kritiserte den fordi formen ikke var god nok. Det var urettferdig i denne konteksten. Men opplevde vi noe viktig her som vi må forholde oss til i prosjektet?
Gravde vi vår egen grav og falt i den med en gang? Når vi som selv skal lage snarfilmer ikke greier å fri oss fra å kritisere formen - hva da med alle de andre, dvs studenter kollegaer etc? Sannsynligvis vil de være mye kjappere ute med å slakte filmene våre dersom de er dårlige.
Har denne hendelsen lært oss noe? Ja, jeg tror det. Vi må være pinlig nøyaktige med å klargjøre målene for filmen og presisere at den kun fungerer innenfor en viss kontekst. I tillegg kan vi benytte oss av noen formtekniske grep som å komme raskt i gang med levende bilde, snakke høyt og relativt raskt (iallfall ikke langsomt), stille spørsmål i filmen da dette gir variasjon og rytme, bruke humor i noen grad, vise engasjement og interesse for den som ser på, henvende oss direkte etc. Dette er ting vi må prøve ut, erfare og diskutere med hverandre.
Vi står fortsatt ved den opprinnelige idéen som er å lage små korte filmer som skal brukes direkte inn i læringsaktivitetene. Vi vet nå at det må være av en viss minimumskvalitet og at filmene må ha en hensikt eller en oppgave. Da vil studentene se etter innhold i filmene og ikke så mye på formen.
Stemmer det at formen er mye viktigere når det gjelder bruk av film/videosnutter i læringsaktivitetene enn når det f.eks. dreier seg om en forelesning? Hvorfor er det eventuelt slik? Betyr det at idéen med snarfilm er dødfødt?
PS: Normalt burde jeg laget en film i stedet for å lage tekst, men du forstår meg sikkert hvorfor jeg ikke tok sjansen på det nå.
mandag 6. juni 2011
Videoproduksjon i storskala
Av: Lars Holand
På Handelshøyskolen BI har vi det siste merket at interessen for video har økt veldig. BI's ledelse har derfor vedtatt at dette er et satsingsområde i perioden fram til 2014. Video til bruk i undervisningen blir da et produkt det skal satses ressurser på. Hva er så den beste måten å legge til rette for at hele institusjonen skal kunne møte denne utfordringen? Jo, vi tror at "selvbetjente" løsninger er det enkleste og mest effektive for BI. Denne videoen sier litt om hva vi tenker når vi skal legge tilrette for at flest mulig forelesere skal kunne produsere video som kan brukes i undervisningen.
På Handelshøyskolen BI har vi det siste merket at interessen for video har økt veldig. BI's ledelse har derfor vedtatt at dette er et satsingsområde i perioden fram til 2014. Video til bruk i undervisningen blir da et produkt det skal satses ressurser på. Hva er så den beste måten å legge til rette for at hele institusjonen skal kunne møte denne utfordringen? Jo, vi tror at "selvbetjente" løsninger er det enkleste og mest effektive for BI. Denne videoen sier litt om hva vi tenker når vi skal legge tilrette for at flest mulig forelesere skal kunne produsere video som kan brukes i undervisningen.
Snarfilm med mobilen
Av: Svend Andreas Horgen
Hvordan lage snarfilm med en mobiltelefon? Har det noe for seg? Hvordan kan du tenke om videoproduksjonen? Se videoen under som både er tatt opp med en iPhone og som viser hvordan du kan lage dine egne videoer med en mobil:
Har du innspill så legg gjerne igjen en kommentar.
Hvordan lage snarfilm med en mobiltelefon? Har det noe for seg? Hvordan kan du tenke om videoproduksjonen? Se videoen under som både er tatt opp med en iPhone og som viser hvordan du kan lage dine egne videoer med en mobil:
Har du innspill så legg gjerne igjen en kommentar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)